Det er åpenbart ingen enkel sak å utforme en slank og elegant dolk fra et emne i stein, håndverket krever lang trening og faglig kyndighet. Flintdolken er det mest teknisk kompliserte steinvåpenet i verden. Så avanserte gjenstander hadde aldri tidligere blitt laget i flint, da de dukket opp i siste del av yngre steinalder.
I Danmark, hvor flint ble utvunnet i gruver, utviklet det seg en industri av spesialister som produserte dolker med henblikk på eksport. Rundt år 2350 f.Kr. kopierte danske flintsmeder kobberdolkene som var i omløp på kontinentet. En god del av disse dolkene havnet i Norge. Dette er noe av det nærmeste vi kommer en forhistorisk salgssuksess.
Krigerideal
Dolker signaliserte styrke og mot, egenskaper som var høyt verdsatt i forhistoriens Europa, og som krigere var i besittelse av. Krigere hadde høy status i samfunnet, en posisjon de ønsket å beholde i livet etter døden. Elitenes menn ble gravlagt i krigerutrustning: De hadde med seg pilspisser i et kogger, håndleddsbeskyttere som skulle verne håndleddet mot slag fra buestrengen, kobberdolk og drikkebeger for inntak av en rituell, alkoholholdig drikk.
Krigeridentiteten er et tegn på at det eksisterte en noenlunde formalisert krigerstand, og at enkelte menn hadde nedarvede rettigheter til å bære våpen. En så formalisert krigerinstitusjon eksisterte ikke i Skandinavia på denne tiden, selv om mange menn (og noen kvinner) ble gravlagt med pilspisser og dolk også her.
Metalldolker som forbilde
Det er lett å forstå at de som eide dolker, var gjenstand for beundring og kanskje også misunnelse. Bare eliten kunne importere kostbare metalldolker fra det europeiske kontinentet. Flintteknologien gjorde at dolkene ble tilgjengelige for flere.
Flintdolker står imidlertid ikke tilbake for dolker i kobber og bronse. Noen ser ut som om de er støpt. Håndtakene er laget slik at de etterligner grepene på bronsedolkene. Det var åpenbart meningen at det skulle se ut som dolkene var laget av bronse.
Flintdolker finnes i mange former. De mest avanserte variantene tar opp mot 11 timer å lage. Bare de mest erfarne flintsmedene kunne lage slike dolker.
Full fart i håndverkslaugene
Antakelig eksisterte det håndverkslaug hvor lærlinger gikk i lære hos mestre. Mestrene nøt stor respekt og må ha vært viden kjent for sine ferdigheter og sin tekniske ekspertise.
Men selv om flintsmedene kunne sine saker, er ikke alle dolkene like imponerende å se på. Etterspørselen etter dolker var stor, og derfor finner vi også en del «venstrehåndsprodukt»: dolker som er slurvete laget. Det viktige var tydeligvis å levere dolkene i tide, kanskje før de skulle skipes av gårde til et marked?
Markeder og byttesystemer
Byttenettverk og utvekslingssystemer var godt organisert allerede for 4000 år siden. Menneskene tilbakela store distanser, både til lands og til vanns, for å sikre seg nødvendige produkter. Flintsmedene selv, eller profesjonelle handelsfolk, kan ha reist mellom markeder med dolker og andre gjenstander av flint for å bytte dem mot andre produkt.
Handelsfolkenes båter ble fylt opp med flintdolker og andre gjenstander som var lette å omsette i Norge. Med seg tilbake hadde de varer som var etterspurt i Danmark, som skinn, pels og gevir. Dolkene ble pakket tett sammen i lær eller i kasser av tre.
Dolker og begjær
Slike varepartier med ubrukte dolker blir ofte funnet som offernedleggelser. Dolker ble nemlig ikke bare brukt av mennesker, de ble også gitt i gave til gudene.
Gudene i bronsealderen var ikke opphøyde, moralske vesen, slik vi gjerne forestiller oss i dag. De lignet tvert imot mye på mennesker og var mer som rollemodeller å regne, med personlighet og karaktertrekk, laster, lyster og behov. Og de delte altså menneskenes begjær etter vakre gjenstander.
Morsomt nok måtte gudene likevel ta til takke med de nest beste dolkene. De vakreste holdt menneskene for seg selv. Vi finner dem ikke som offernedleggelser, men ved siden av de døde i gravene.