Flinkisfeminisme

Forfatter Marte Breen og tegner Jenny Jordahl har de siste åra utgitt flere fine bøker om kvinnesak og kampen for likestilling. Deres siste bok, «Patriarkatet faller», er uten tvil deres dårligste. Den er skrevet for menigheten.

Kjedelig

Den begynner med å framstille filosofihistorien i et bredt, feministisk strøk. Best er den når den skildrer noen dramatiske enkelthistorier. Men det største problemet er at boka munner ut i en prisutdeling til historiens verste antifeminist. Den skjer på svært sviktende grunnlag, om jeg skal være ærlig.

Under lesningen lurte jeg på hvorfor jeg kjedet meg sånn. Enten jeg leste om Platon eller Charles Darwin, Mary Wollstonecraft eller Woody Allen lærte jeg ikke noe nytt. Denne gangen er det som om Breen skriver og Jordahl tegner det vi alle på sett og vis vet, uten at det finnes noe nytt eller overraskende i boka. Slik skiller den seg fra deres beste bok, «Kvinner i kamp». Jeg pleier heller ikke kjede meg når jeg leser om kvinnehistorie og feminisme. Tvert imot, det er et felt for nytenkning og ofte ukjente historier.

Klisjeer og stereotypier

En grunn til at jeg kjedet meg kan være at Breen og Jordahl bare forholder seg til utgitte og stort sett velkjente bøker. Jeg kan ikke se at de tar seg bryet med å finne nye historier og oppsøke ukjente kilder. Tidvis fører det til at jeg sitter med følelsen av å lese ei bok skrevet på 1960-tallet.